En hilsen fra brann- og redningssjef Arne Stadheim

Vi i NRBR har nå kommet godt i gang med arbeidet etter påske, en påske som for de aller fleste i Norge har vært svært spesiell. Spesiell på grunn av myndighetenes oppfordring til sosial distanse og selvsagt spesiell på grunn av den usikkerheten vi alle kjenner på i forhold til hva fremtiden bringer. Jeg er heldig som snart får oppleve å treffe gode kolleger tilbake på jobb. Samtidig er jeg bekymret for skyggesidene av denne samfunnskrisen, ikke minst i forhold til de familiene som går en uforutsigbar tid i møte.

Norge som nasjon blir i de aller fleste sammenhenger omtalt som «annerledeslandet». Vi vinner ofte de gjeveste prisene, priser som er betydningsfulle for innbyggerne. Levestandard, velferdsordninger, demokrati, gavmildhet og medbestemmelse. Denne kollektive standarden kommer ikke av seg selv. Den er bygd opp gjennom generasjoner og er myntet på medmenneskelighet, respekt, menneskeverd og likhet. Vi har en felles oppfatning om at alle skal ha lik mulighet til vekst og utvikling. Dette er selve bærebjelken i vårt demokrati, og er noe jeg setter umåtelig pris på.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg er urolig over verdens håndteringsevne og strategi for de helseutfordringene pandemien har skapt. Verden håndterer problemene ulikt, og jeg er usikker på om en del av de strategiene som blir brukt er til gunst for verdenssamfunnet, verdensfreden og fremtiden. Vi har sett gjentatte eksempler på lite respektfull språkbruk, ansvarsforskyvning, proteksjonisme og beredskapstenkning utelukkende for å beskytte egen befolkning. Dette er på mange måter det motsatte av det Norge som nasjon står for, og som har skapt grunnlaget for vår samfunnsorden.

I den krisen vi er i nå, trenger verden forente interesser og felles løsninger. Vi trenger solidaritet og medmenneskelighet, på tvers av landegrenser. Vi trenger strukturer, organisasjoner og kommunikasjonslinjer, som bygges rundt et fellesskap. Det er fellesskapet som håndterer slike hendelser best, og ikke den enkelte statsleder eller land.

Vi beveger oss sakte men sikkert mot det normale. Skoler og barnehager åpner forsiktig opp, det samme gjør resten av samfunnet. Myndighetene sier de har kontroll på pandemien, men er likevel ydmyke på hva denne oppmykningen av tiltak vil ha å si for smittespredningen. Nyhetsbildet i dag er preget av prosentandelen av familier, som til tross for åpningen av barnehager og skoler, fortsatt velger å holde barna sine hjemme. Dette strider mot det tillitsbilde vi har sett gjennom hele denne krisen, at befolkningen generelt har hatt tillit til de tiltakene som blir satt i verk. Denne tilliten har en klart å bygge opp, til tross for at en hele tiden har tuftet tiltakene på hva en «tror virker».

Imidlertid mener jeg det ikke er lurt ikke å «gå sine egne veier» i den situasjonen vi står i nå. Vi skal ha respekt for at mennesker er skeptiske og redde for sykdommen og sykdomsbildet knyttet til viruset, men strategien for å møte dette på en konstruktiv og god måte er å lytte til faglige råd og veiledning. Selv om myndighetene er ydmyke på at fasiten kanskje ikke er helt åpenbar, har de lagt de beste faglige vurderinger til grunn når tiltakene er blitt lansert. Velger vi som enkeltindivid å lytte til denne anbefalingen, kommer vi oss nærmere sannheten enn om hver og en av oss gjør sine egne vurderinger og valg.

NRBR følger samfunnets utvikling, og åpner opp gradvis og forsiktig. Denne uken har vi jobbet med å lage retningslinjer for en gradvis gjenåpning og normalisering, uten at dette skal gå på bekostning av smittevernhensyn. Vi har også så smått startet opp igjen de viktige oppgavene som vi utsatte, da nedstengningen av samfunnet var et faktum. Særlig gjelder dette det presserende arbeidet med å gjøre tiltak mot eksponering av farlige røyk og sot – og dermed kreftfare –  for våre brannmannskaper og ansatte på feierseksjonen. Neste uke skal vi legge frem våre forslag til tiltak i representantskapsmøte. Dette ser vi frem til, for jeg er svært utålmodig etter å få etablert gode, trygge rammer for mine ansattes arbeidshverdag.

Uten sammenligning er det budsjettarbeid og budsjettprosess som er det mest tidkrevende ledelsen har å jobbe med gjennom året. Selv om de siste ukene har vært spesielle, vil året i år også være fylt opp med budsjettarbeid. Dette er viktig arbeid, som danner grunnlaget for vår aktivitet. Det er noe vi legger mye arbeid og prestisje ned i, for å skape det beste grunnlaget for en velfungerende organisasjon. Vi er godt i gang, og satser også i år på å levere et godt og velfundert budsjett.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er stolt av å bære Nedre Romerike brann- og redningsvesen sin uniform. Mine kollegaer har vist en enestående endringsvilje, raushet, tålmodighet og ikke minst kreativitet. I fellesskap har vi håndtert samfunnsoppdraget vårt. Dette har vi gjort på tvers av avdelinger og seksjoner, noe som gjør meg ekstra stolt. Vi vet ikke hva som kommer, og NRBR må fremdeles være forberedt på å få en økning i smittesituasjonen og dermed også fraværet av ansatte. Men jeg er rolig og trygg, mest på grunn av at jeg er helt og holdent sikker på at vi gjennom våre medarbeidere har kompetanse, evne og vilje til å håndtere disse utfordringene videre.

Mvh

Arne Stadheim
brann- og redningssjef

23. april 2020