Alvorlige bilulykker, dødsbranner og selvmord må en brannkonstabel forvente å oppleve i løpet av karrieren. Det er likevel vanskelig å vite hvordan den enkelte reagerer på sterke inntrykk, og brannvesenet består ikke bare av operative mannskaper som er trent på vanskelige situasjoner. Ifølge loven skal det så langt som mulig unngås at farlige eller vonde hendelser skjer på arbeidsplassen, men i noen yrker kan det være vanskelig å unngå.
Enkelte i samfunnet har faktisk det vonde og farlige som arbeidsoppgave – andre kan uforvarende komme opp i noe slikt. Da må arbeidsgiver ha et tilbud for å håndtere det. I NRBR trer kollegastøtteordningen (KSO) inn.
Stig Torgersen (51) er en av tre kollegastøtter i NRBR. Han har lang fartstid fra brannvesenet som brannkonstabel og nå utrykningsleder.
– Man velger å jobbe i brannvesenet fordi man ønsker å hjelpe mennesker, men det kan innebære mange sterke inntrykk. Jeg husker første gangen jeg var med på en dødsulykke i trafikken, da skjønte jeg at jeg kunne ha trengt en kollegastøtteordning, forteller Stig. Det var bakgrunnen til at han senere valgte å ta tilleggsutdannelse i psykotraumatologi.
Kollegastøtteordning gjelder for alle i NRBR, også tilsynspersonell, brannforebyggere og de i administrative stillinger. I slike stillinger er man heller ikke forskånet for ubehagelige hendelser – det kan være truende beboere ved boligtilsyn, psykisk syke personer på hjemmebesøk etter bekymringsmelding eller konfrontasjoner mellom tilsynspersonell og ledere ved bedrifter som frykter tap av inntekt. Vaktlaget kjenner som regel hva slags oppdrag man rykker ut til og kan forberede seg i bilen. Derimot kommer ubehagelige hendelser stort sett helt uforberedt på andre ansatte.
– Vi har nylig ansatt mange nye og unge brannkonstabler. Det er avgjørende å gjøre dem kjent med KSO-ordningen og våre rutiner. I tillegg skal de være trygge på at de kan si ifra hvis de føler behov for en samtale. Det er ikke lederen som bestemmer hva man må tåle – vi har tydelige rutiner og hver enkelt ansatt skal definere sitt behov. Kollegastøttene skal i tillegg til å holde samtaler, bistå ledelsen med å lage gode rutiner og informere alle ledd i organisasjonen om ordningen. Det er viktig å bevisstgjøre og ansvarliggjøre ledere på alle nivåer, påpeker Stig.
– Jeg må presisere at ivaretakelse av de ansatte er et lederansvar og at KSO er et av de viktigste verktøyene. Det fritar ikke oss ledere fra å forvalte personalansvaret. Vår KSO er skolerte til å håndtere normale reaksjoner på unormale hendelser og gjør en veldig god jobb hos oss. Når personalleder eller KSO ikke strekker til har vi avtale med bedriftshelsetjenesten for ivaretakelse fra profesjonelle, sier Ronny Årstein, avdelingssjef for operativ avdeling i NRBR.
Stig bistår også andre bedrifter, og mener at større oppdragsmengde og bredere erfaring gjør ham til en bedre KSO i NRBR hvor hendelsene blir ganske like.
Stig møter ofte skeptiske arbeidstakere som lurer på hvorfor de må innføre KSO når det har «gått bra i alle år.» Men arbeidsmiljøloven § 4-3 gjelder for alle ansatte i alle bedrifter.
– Mange bedriftsledere vet ikke hvilke krav som ligger hos dem, og det kan bli advokatmat hvis det ikke håndteres riktig. Men alle bedrifter må ikke ha egen KSO. Kanskje tvert imot, for en god KSO trenger å opparbeide seg erfaring. En løsning kan være å bruke eksternt firma eller bedriftshelsetjenesten. Men det strider altså mot loven å ikke ha et tilbud. Når arbeidsgiver har en plikt til å tilby en form for KSO, mener jeg også at arbeidstakere har en plikt til å ta imot. Jeg presiserer alltid at samtalen er konfidensiell og at kun antall samtaler blir rapportert inn til arbeidsgiver, ikke innholdet.
I NRBR jobber KSO gjennom bearbeidende samtaler. Teknikken tar utgangspunkt i hendelsen, samtidig som de ser etter tidligere opplevelser som gir energi til stresset som vedkommende står i. For eksempel kan en bilulykke i barndommen trigge frem en reaksjon hvis man havner i en ny bilulykke. I tillegg kan parallelle hendelser – skilsmisse, syke foreldre og liknende – gjøre at en person takler ting annerledes enn normalt.
I 2020 kjempet brannkonstabler, utrykningsledere, innsatsledere, USAR-mannskaper og dronemannskap fra NRBR med evakuering av innbyggere, søk etter overlevende og etter hvert søk etter antatt omkommet i Ask i Gjerdrum.
– KSO fikk frie tøyler til å løse oppdraget. Det ble bestemt at alle som hadde bidratt skulle ha en eller annen form for samtale, forteller Stig.
– Mange ansatte fra NRBR var involvert i arbeidet på Ask. Medarbeidere fra alle avdelinger bidro i stab, med logistikk og med loggføring. Noen ganger på natten. Det kan komme mange tanker da.
Stig var selv involvert i redningsarbeidet i Gjerdrum, men som leder og ikke direkte i rasområdet.
– Hadde jeg vært på den første mannskapsbilen og dundret på dørene til husene, hus som vi i dagslys så hang helt på kanten av raset, for å få folk ut, ville det ikke vært lurt av meg å stå for KSO-samtalene med de andre i samme bil. Men jeg følte aldri noen utrygghet i den funksjonen jeg hadde og kunne fint bidra som kollegastøtte.
– Jeg må være nysgjerrig på hver enkeltes følelse slik at ikke samtalen blir som en rapport med fakta. Det kan være en utfordring ved store hendelser når du har mange ansatte å snakke med. Etter hendelsen i Gjerdrum hjalp det at vi var flere i KSO som fordelte samtalene oss imellom. Da trengte vi ikke å snakke med vårt eget vaktlag, forklarer han.
Etter Gjerdrum måtte alle mannskaper og ledere som hadde stått i akuttfasen gjennom én-til-én-samtaler, men det ble også benyttet gruppesamtaler. – Gruppene må bestå av deltakere som har hatt tilnærmet lik belastning. Man kan ikke sette sammen de som var i akuttfasen med en IKT-medarbeider. Bearbeidelse i grupper funker ofte veldig bra og er samtidig en måte å finne ut om enkelte trenger en samtale alene, sier Stig og påpeker at ansatte som var på ferie eller var sykemeldt ikke blir glemt. – Det kan være hardt at du ikke var der for bygda di, kollegaene dine, for samfunnsoppdraget.
– Toppledelsen må også ha et tilbud, for det kan være en enorm belastning å sitte med ansvaret i store hendelser. Det kan selvsagt være vanskelig å åpne seg opp for en underordnet, og i NRBR har vi avtale med ambulansetjenesten – som har lik KSO-ordning – om at deres ledere tar den samtalen for oss, fortsetter Stig.
NRBR fikk sin del under ekstremværet Hans sensommeren i fjor: Mennesker måtte evakueres med båt, nabolag ble isolert og eiendeler gikk tapt.
– Det var ekstremt med mediaoppmerksomhet og snakk om ras. Romerike er et område med mye kvikkleire og NRBR måtte planlegge for at store ras kunne skje som følge av flommen. Vi var observante i tilfelle det kunne trigge følelser fra hendelsen i Gjerdrum, sier Stig. Det kan nettopp være små likheter som setter i gang noe.
– Ulykker og hendelser i vårt område er ikke vår krise. Brannvesenet er kommunens verktøy for å løse innbyggernes kriser. Det er jobben vår. Men i denne type yrke, vil vi bli utsatt for sterke inntrykk. For en beredskapsorganisasjon som oss er det like viktig å ivareta mannskapene etterpå, som å sjekke utstyr, øve og evaluere, påpeker Stig.
Brannvesenet rykker hvert år ut til branner som har oppstått etter at aske, kull og glør fra peis, ovn eller bålpanne har antent noe i nærheten. Som regel har asken blitt plassert utendørs, men for nær vegg eller dør, eller på terrassegulvet.
Konkurranse for barnehager og barnefamilier i forbindelse med Refleksdagen 17. oktober 2024. Svar på spørsmål og vinn premier!
Programmene er klare for åpen dag lørdag 21. september på Kjeller flyplass og søndag 22. september i Bjørkelangen.