Kommunenes informasjonspunkter
Kommunene vil opprette informasjonspunkter dersom mobilnettet og internett faller ut. Her finner du oversikt over disse i våre kommuner.
Når Frode Olsen møter dagens fagleder og to nye lærlinger, møtes tre generasjoner i et yrke som har gått fra sot og feiekoster til kunnskapsbasert brannforebygging.
Da Frode Olsen (66) begynte som feier i Rælingen i 1977, møtte han på jobb i kjelleren på kommunehuset. Feierne kjørte egne biler, vasket arbeidstøyet hjemme og brukte gamle putetrekk over hodet for å beskytte seg mot sot. Nesten femti år senere har yrket fått nytt navn, ny teknologi og et langt sterkere sikkerhetsfokus.
Olsen gikk av tidligere i år etter en lang karriere som feier, seksjonsleder og avdelingsleder. Sammen med dagens fagleder, Roar Holenbakken (51), og lærlingene Johanna Aamodt og Nora Lang Lillehol (begge 20) ser han tilbake på hvordan faget har endret seg. Historien hans viser utviklingen i både utstyr, arbeidsmetoder og forståelsen av oppdraget.
Det var faren, som var både feiermester og brannmester i Rælingen, som fikk Olsen inn som lærling. Læretiden var også den gang på tre år, men innholdet var annerledes. Feierens viktigste oppgave var rengjøring av skorsteiner, ildsteder, fabrikkpiper og fyrkjeler. Kontakten med boligeierne handlet i mindre grad om informasjon og forebygging.
Da brannsyn ble innført, lette man først og fremst etter feil. I dag er samtalen med beboerne en sentral del av jobben. Målet er å forstå hele fyringsanlegget, vurdere risiko og gi råd som kan hindre brann.
Arbeidet kunne være både tungt og skittent. Ved Strømmen verksted, der Strømmen storsenter ligger i dag, gikk feierne inn i store fyrkjeler og spadde sot gjennom kanalene mot en rundt 40 meter høy skorstein. To ganger i året kunne de ta ut 30–40 svarte søppelsekker. Verneutstyret besto i perioder av en hette – eller et gammelt putetrekk.
«Vi så ingenting – verken med eller uten putetrekk», minnes Olsen.
Det var også en kultur for at en feier skulle se møkkete ut. Noen våget knapt å komme tilbake til kontoret uten sot på klærne. Dusjen måtte tas hjemme, og skittent arbeidstøy ble vasket sammen med familiens øvrige klær.
Olsen husker dessuten en tid da privatbilene ble brukt i tjenesten. Ved opprettelsen av NRBR i 1992 fikk seksjonen to nye Toyota Hiace. Ferdiginnredede feiebiler fantes ikke, så Olsen og kollega Frode Søberg bygde selv innredningen med stålplater. Løsningen ble senere studert av andre brannvesen.
«I dag kjøper man feiebiler med innredning og med muligheter for å kunne vaske seg og som er tette mellom varerom og førerhus, så det går heldigvis fremover,» sier han.
Feierne hadde verken uniform eller legitimasjon, og besøkene ble ikke varslet på forhånd. «Slapp vi inn, så slapp vi inn. Hvis ikke, gikk vi til neste hus», forteller Olsen.
En episode ved Slangeblokka i Strømmen ble et vendepunkt. Feierne hadde ringt på flere dører før de tok lunsj. Noen beboere syntes mennene virket mistenkelige, og da de kom tilbake, sto politiet utenfor. Etterpå bestemte brannsjef Arne Wold at feierne måtte få legitimasjon.
Uniformen kom senere, og også den møtte motstand. Den tradisjonelle feieridentiteten var knyttet til svart dress med gullknapper. Olsen arbeidet for synlig arbeidstøy som var dokumentert å tåle støv og sot. Kritikken kom både internt og fra publikum.
Dagens fagleder, Roar Holenbakken, mener Olsen var avgjørende for utviklingen: Yrkesstoltheten sitter ikke i klærne, og Olsen lot ansatte prøve nye masker, klær og arbeidsmetoder selv når budsjettet var stramt.
For Olsen er den tydeligste forskjellen mellom før og nå arbeidet med helse, miljø og sikkerhet. Rene og skitne soner, egnet arbeidstøy, vaskerutiner, masker og tilpassede biler er i dag en selvfølge.
«I mange år hadde vi lokaler i brakker i Leiraveien, like ved Skedsmohallen. Da disse ble bygd i 1985 var vi tidlig ute med rene/urene soner, kanskje de første i landet. Vi fikk besøk av brannvesen fra alle kanter av Norge de første årene som ønsket å se løsningen når de skulle bygge noe selv,» forteller Olsen.
Kravene til takstiger og trygg adkomst har også blitt strengere. Erfaringene har gitt ham et klart råd til nye kolleger: «Ingen pipe er verdt å falle ned for.» Både Olsen og Holenbakken har selv falt fra tak.
Selve rengjøringen er fortsatt en del av faget, men behovet er mindre enn før. Oljefyring og mange store industrianlegg er borte, mens strøm, varmepumper og rentbrennende ildsteder har overtatt mer av oppvarmingen. Nye skorsteiner og materialer krever også andre koster og nytt freseutstyr.
Den største endringen ligger likevel i oppdraget. Dagens brannforebyggere bruker statistikk, risikovurderinger og digitale feieprogrammer. De fører tilsyn, gir informasjon og ser ildsted og skorstein i sammenheng. Derfor mener Olsen at den nye yrkestittelen er både riktig og viktig.
«Det er mye mer fornuftig bruk av ressursene når brannforebyggerne utfører tilsyn og andre forebyggende oppdrag», sier han.
Olsen peker samtidig på et framtidig behov: Mange investerer i en ny, rentbrennende ovn, men glemmer skorsteinen. Skal ovnen fungere optimalt, må pipe og ildsted være tilpasset hverandre. Han tror derfor rehabilitering av skorsteiner vil få større oppmerksomhet nasjonalt.
«Det var mye mer sot før, selv om det fyres mye nå også. Årsaken er nok først og fremst at stadig flere bytter ut gamle ildsteder med nye, rentbrennende ildsteder», forklarer Olsen.
«Det er viktig å se hele fyringsanlegget i sammenheng. Da jeg begynte i faget, var teglsteinspiper vanlige. Denne typen skorstein har vært brukt i generasjoner og passet godt til eldre ildsteder med svært høy røykgasstemperatur.»
På 1960- og 1970-tallet ble parafin- og oljefyring utbredt. Det viste seg at teglsteinspiper ikke var optimale for denne typen fyring. En tommelfingerregel er at én liter parafin eller olje gir én liter vanndamp opp i skorsteinen. Teglpipene ble dermed utsatt for så mye syreholdig fuktighet at de tok skade.
Dette førte til at elementpiper, blant annet fra Leca, og stålpiper kom på markedet. Det fantes mange ulike typer. Dette var isolerte skorsteiner med mindre dimensjoner, som passet svært godt til olje- og parafinfyring.
Etter hvert ble olje og parafin svært dyrt, og vedovner ble igjen montert i elementpipene. Det viste seg raskt at de første typene elementpiper ikke var optimale for vedfyring, fordi høy røykgasstemperatur førte til sprekker i innerelementene. Situasjonen ble bedre med nye og forbedrede elementpiper og økt bruk av rentbrennende ildsteder. Derfor er det viktig å vurdere brenseltype, skorstein og ovn som en helhet.
Roar begynte som praksiskandidat i 2005, etter å ha søkt seg til et yrke der han kunne arbeide ute. Nå tar han imot en ny generasjon.
Lærlingene Johanna og Nora begynte i midten av august. De ble valgt etter en intervjurunde med både praktiske og teoretiske oppgaver – og en stigetest 18 meter oppe i en lift. «Det er mye å sette seg inn i», sier de.
Kontrasten til Olsens start er stor. Dagens lærlinger får opplæring ved Brann- og redningsskolen i Nord-Norge, bruker moderne verneutstyr og arbeider i et fagmiljø med flere kolleger og bredere kompetanse. Samtidig møter de den samme grunnleggende oppgaven: å sørge for trygg fyring.
Olsen var tidlig nysgjerrig på ny teknologi. For rundt ti år siden lot han en medarbeider utdanne seg til dronepilot for å utforske mulighetene. Den gangen var teknologien ikke moden nok, men nå vurderer flere brannvesen droner og feiing nedenfra som tryggere arbeidsformer.
«Kanskje jentene avslutter karrieren med å sitte inne og styre droner fra tak til tak via en PC», sier Olsen.
Fra kjelleren i kommunehuset, via fabrikkpiper og hjemmelagde bilinnredninger, til digitale risikovurderinger og droner: Få har sett større deler av feieryrkets utvikling enn Frode Olsen. Mye har endret seg, men målet er det samme – å hindre at det begynner å brenne.
Kommunene vil opprette informasjonspunkter dersom mobilnettet og internett faller ut. Her finner du oversikt over disse i våre kommuner.
Få tak i brannvesen, politi og ambulanse i en nødsituasjon uten mobilnett. Men iPhone 14 eller nyere kan du nå sende Nødanrop (SOS) til Hovedredningssentralen via satellitt.
Hva hvis ikke brannvesenet kan redde ned en person fra en veranda, hente ut en skadet lastebilsjåfør eller feie en pipe uten å bryte deler av regelverket?