Nyhetsbrev fra brann- og redningssjefen november 2021

28. oktober 2021

Onsdag 13. oktober 2021 skjedde det en alvorlig hendelse på Kongsberg. En mann skyter med pil og bue inne på en dagligvarebutikk, og det leses ut en melding til nødetatene om pågående livstruende vold (PLIVO). Gjerningsmannen kom seg unna og knivdrepte fem uskyldige mennesker i nærområdet. De lærde strides om handlingen skal defineres som terror. Hva en kaller hendelsestypen er ikke relevant for de berørte menneskene. En dypt tragisk hendelse er et faktum.

Samfunnets lommelykt på nødetatene

Det er naturlig at nødetatenes innsats blir et samtaletema etter slike alvorlige hendelser. Tidsfaktorer og responstid, bruk av maktmidler og rekkefølgen av når voldshendelsene skjedde er særlige tema som diskuteres. Samfunnets lommelykt er også rettet mot oss. Vi blir kontrollert og veid opp mot lover, forskrifter, prosedyrer og planer. Det erfarte vi i Lillestrøm kommune for noen uker siden, da en person mistet livet i brann. Her ankom vi stedet fire minutter etter vi mottok melding om brann. Likevel mente vitner til selve hendelsen at det tok lang tid før vi var på plass. Media var selvsagt nysgjerrige på om dette stemte overens med faktum. Fire minutter er ikke lang tid for alle andre enn dem som trenger hjelp. For dem er fire minutter en evighet.

Valgene som politipatruljen på Kongsberg gjorde i initialfasen, får selvsagt stor offentlig oppmerksomhet. Denne ble særlig stor etter at det ble kjent at drapene ble begått etter første møtet med nødetatene. Som en del av samfunnets maktapparat under PLIVO-hendelser, må vi tåle denne diskusjonen. Likevel bør vi anerkjenne at mennesker som er satt til å trygge og sikre andre menneskers liv gjør de beste vurderingene de kan i uoversiktlige og tidskritiske situasjoner. Mye er gjort og forbedret etter 22. juli 2011, både i forhold til beredskapsbygging og forebygging. Likevel mener PST at hendelsen på Kongsberg vil skje igjen, og reiser debatten om risikoen vi må leve med i et åpent samfunn.

Ny regjering berører også brannvesenet

Siden forrige nyhetsbrev har Norge fått en ny regjering. Selve virkningen av endret politikk har vi ikke erfart enda, og den får vi heller ikke se før budsjettet for neste år får en viss virkningstid. Likevel har jeg merket meg en del faktorer som berører oss. I Hurdal-plattformen står det blant annet en del om offentlig tjenesteproduksjon, det offentlige som arbeidsgiver og en lokal tilgjengelig beredskap. Selv om plattformen skisserer regjeringens grove ambisjonsnivå, er jeg litt skuffet over at brann- og redningstjenesten ikke nevnes mer enn den gjør. Mye dreier seg om politiet, og behovet for en nær polititjeneste. Det er vel og bra, men det er vi som er kommunenes viktigste beredskapsressurs. Jeg er spent på fortsettelsen, og håper vi etter hvert dedikeres nødvendig oppmerksomhet gjennom praktisk politikk.

Økte bevilgninger til ny fagskole

Ett punkt som jeg er tilfreds med, er regjeringens økte bevilgning til etablering av ny fagskole for brann- og redningspersonell. Rammen for investering dobles til 360 millioner kroner. Fra vårt perspektiv er det viktig å få på plass et utdanningssystem som i større grad tar hensyn til forventningen til enhetlig og forutsigbar kompetanse. Slik det er nå er det stor forskjell på brann- og redningsvesen, og det er i grunnen et problem i seg selv. En mer lik beredskapsmessig kapasitet og kvalitet bør være viktig for en regjering som ønsker å ta hele landet i bruk. Det er derfor på høy tid at etableringen av ny fagskole blir en realitet.

Gleden over å se hverandre

Avslutningsvis ønsker jeg å si noe om følelsen av å få «samle flokken» igjen. I betydningen av å få tilbake medarbeidere på kontorene og følelsen av å kunne samles i formelle og uformelle settinger i og utenfor huset. Når fraværet av fysiske møter med kollegaer og medarbeidere strekker seg over så langt tid, er den positive virkningen av å komme tilbake desto større. Det gjør meg godt å se kollegaer igjen og jeg setter stor pris på gode og nyttige samtaler med dem alle.

En fin høst videre ønskes dere alle.

Hilsen Arne Stadheim